Vintersanger: fra å se snøen til å bruke den

Vintersangene er antingen stille eller i fart. De stille beskriver snø som faller, mørke og lys i vinduer; de raske handler om ski, akebrett og bevegelse. Det er to helt ulike sanger å bruke, og de passer på ulike tider av dagen.

Velg de stille til hvilestund og mørketid, og de raske rett før man går ut. En rask vintersang midt i en rolig samling gjør samlingen urolig, og det er sjelden det du var ute etter.

«Reven rasker over isen» er en ringlek like mye som en sang, og den gjør arbeidet med å få en gruppe i gang. Den tåler kald luft fordi tempoet gjør at ingen står stille.

«Jeg snører min sekk» følger en skitur fra ovnskroken og ut, og den har en innebygd framdrift: hver linje flytter den som synger litt lenger ut. Bruk den som opptakt til å faktisk gå ut, ikke som beskrivelse etterpå.

I desember og januar er det mørkt når barna kommer og mørkt når de går. «Blinke, blinke stjernelill» er skrevet nettopp om det øyeblikket når sola er borte og stjernen tenner sitt lys, og den er et spørsmål fra begynnelse til slutt.

Bruk den som kveldssang eller ved lysstund. At spørsmålet aldri besvares, er en styrke – det gir noe å se på i stedet for noe å lære.