Dramatiser en ballade uten å forenkle den

En ballade sier sjelden hvem som snakker. Første oppgave er derfor å dele teksten mellom stemmer: hvem forteller, hvem har replikker, hvem er til stede uten å si noe. I «Pål sine høner» er det Pål, reven, høna og en forteller – og mora, som aldri opptrer men bestemmer alt Pål gjør.

Det er et godt poeng å la en elev «spille» mora uten replikker. Da blir det synlig at den viktigste skikkelsen i visa ikke er i den.

Balladene utelater mye: hvorfor noen gjør noe, hva de føler, hva som skjedde mellom to strofer. For å spille den må gruppen velge. Det er ikke å forenkle teksten; det er å gjøre tolkningen synlig og dermed diskutabel.

Be gruppen si hva de valgte og hvorfor. «Vi spilte Pål som sint, ikke redd» er en tolkning med konsekvenser, og en annen gruppe kan spille det motsatte av samme tekst.

Fristelsen er å skrive om replikkene til moderne norsk. Ikke gjør det. Det arkaiske språket er lettere å spille enn å lese, fordi tonefall og bevegelse bærer meningen. Elever som strever med teksten på papiret, klarer den ofte høyt.

Si høyt hvis teksten dere spiller er et utdrag. «Blåmann» vises som første strofe, og en dramatisering av fire linjer bør ikke framstilles som hele diktet.

Skjemtevisene blir ofte stående utenfor dramatiseringen, men de er bedre egnet enn balladene – kortere handling, tydeligere poeng. «Kjerringa med staven» har et vendepunkt per strofe.

De reiser samtidig et spørsmål som er verdt en samtale: vi ler ikke nødvendigvis av det samme som den gang. Hva gjør gruppen med en morsom tekst de ikke synes er morsom?