Fingerleker: én hånd, fem navn og ingen utstyr

En fingerregle gir fingrene navn i rekkefølge og ender hos den minste. «Tumarsfing, Sleikepott» følger mønsteret: tommelen først, så den som slikker gryta, og videre utover hånden. Rekkefølgen er ikke pynt – den er grunnen til at regla virker. Barnet vet hvor på hånden vi er, og hvor vi skal.

At lillefingeren kommer sist og får mest oppmerksomhet, er den gjennomgående vitsen i denne sjangeren. Det treffer fordi det minste barnet i rommet gjenkjenner situasjonen. Legg inn en liten pause før den siste fingeren; den pausen er hele poenget.

Den voksne tar barnets fingre, én om gangen. Barnet tar sine egne fingre mens du sier regla. Eller ingen tar på noen: dere peker på fingrene på en tegning av en hånd. De tre er like gyldige, og den tredje gjør at regla kan brukes med barn som ikke vil bli berørt, i en gruppe der ett barn er sykt, eller når hendene er nyvasket og kalde.

Si alltid hvilken av de tre dere gjør, før dere begynner. «Nå tar jeg fingrene dine» tar fem sekunder og gjør resten tryggere.

«Pannebein, augnestein» flytter samme prinsipp opp i ansiktet, og «Littletåa, Tåtilla» ned til tærne. Når barnet kjenner formen fra hånden, er de to andre lette. Det er en fin progresjon: samme regelform, nytt kroppsområde, og barnet merker selv at det kan den allerede.

«Bake kake søte» hører til samme familie, men har en handling i stedet for en navnerekke. Den passer når dere vil ha noe å gjøre sammen med hendene framfor noe å lære navnene på.