Folkeviser i klasserommet: begynn med handlingen

Den vanlige rekkefølgen er å forklare de vanskelige ordene først, og så lese. Prøv det omvendt. Les visa høyt én gang og la elevene si hva de tror skjedde. De tar sjelden helt feil, og de ordene som faktisk sperret forståelsen, viser seg av seg selv.

«Pål sine høner» tåler dette godt. Nesten alle får tak i at Pål mister en høne til reven. Det som trenger forklaring, er ofte bare noen former: fornemma, augom, bangen. Du har spart deg en ordliste på tjue ord og forklart de fem som betydde noe.

I «Pål sine høner» kommer linjen om at han ikke tør komme hjem til mor ni ganger. Spør hvorfor en vise bruker så mye plass på samme setning. Svaret – at gjentakelsen er følelsen, ikke bare formen – er et av de nyttigste poengene en elev kan ta med seg videre i litteraturarbeid.

Spør også hvem som faktisk er trusselen i visa. Elevene svarer gjerne reven. Teksten svarer mora. Det er en forskjell de kan belegge direkte, og det er langt mer interessant enn å finne et rimmønster.

«Blåmann, Blåmann, bukken min» vises hos oss som et utdrag, og det står på siden. Et utdrag er fullt brukbart, men eleven skal vite det. Ellers lærer de en fire linjers tekst som om det var hele diktet.

Si alltid høyt hvor mye av en vise dere leser. «Dette er de to første strofene av en vise som er mye lenger» tar fem sekunder og gjør at ingen bygger en tolkning av helheten på en åpning.

Skjemtevisene blir undervurdert. «Kjerringa med staven» har en kjerring som faller i bekken, får juling og det blir latter – en humor som ikke ligner dagens, og nettopp derfor verdt å snakke om. Hva syntes man var morsomt, og hva gjør vi med en tekst der vi ikke ler av det samme?

Det er en samtale elevene kan ha uten å vite noe om perioden på forhånd, og den fører naturlig over i hvordan tekster bærer med seg holdningene fra sin egen tid.