Hva «tradisjonell» egentlig betyr i en sangbok

«Tradisjonell» kan bety: ingen vet hvem som laget teksten; noen vet, men sangboken har ikke oppgitt det; teksten er gammel men melodien er ny; eller teksten har levd muntlig i mange former og ingen enkelt versjon er original. Dette er fire ulike situasjoner, og de har ulike konsekvenser.

Bare den første og den fjerde sier noe om rettigheter. De to andre betyr bare at opplysningen mangler – og en manglende opplysning er ikke det samme som fri bruk.

«Blinke, blinke stjernelill» står i mange samlinger som tradisjonell. Den engelske teksten er skrevet av Jane Taylor, melodien er en fransk folketone, og den norske ordlyden er en oversettelse som noen har gjort. Tre ulike opphav, tre ulike vurderinger.

En tekst kan være fri mens oversettelsen er vernet. En melodi kan være gammel mens arrangementet er nytt. Ordet «tradisjonell» på forsiden av en sangbok avklarer ingen av disse.

Du kan slå fast at Per Sivle døde i 1904, og dermed at teksten hans er fri. Det er et årstall og en regel. Du kan ikke slå fast at en tekst er fri fordi den «virker gammel» eller fordi den sto i en gammel bok.

For viser som har levd muntlig, som «Pål sine høner» og «Kjerringa med staven», er det normale at flere varianter finnes side om side. Da er spørsmålet ikke hvilken som er riktig, men hvilken du bruker – og det skal du kunne oppgi.

Skriv ned de fire opplysningene hver gang: hvilken tekst, hvilken melodi, hvilken oversettelse, og hvor hver av dem kommer fra. Mangler du en, skriv at den mangler. Det tar et minutt.

Vanen er hele forskjellen mellom et hefte som kan brukes videre, og et som neste bruker må begynne forfra på.