Les et dikt høyt: tempo, pause og trykk

Den vanligste feilen i opplesning er å stoppe ved hvert linjeskift. Diktet har to slags grenser: linjens og setningens, og de faller ikke alltid sammen. Der setningen fortsetter over linjeskiftet, skal stemmen også fortsette.

Prøv begge måter på samme sted og hør forskjellen. Les en passasje først med pause ved hver linjeslutt, så med pause bare ved tegnsettingen. Elevene hører hvilken som bærer meningen, uten at noen trenger å bruke ordet enjambement.

«Jeg ser» har en rekke observasjoner som kommer etter hverandre. Leses de fort, blir de en strøm; leses de langsomt, blir hver av dem et forsøk som ikke lykkes. Begge er gyldige lesninger, og valget av tempo er dermed en tolkning.

La to elever lese samme passasje i ulikt tempo og la klassen si hva som endret seg. Det er den raskeste måten å vise at opplesning er fortolkning.

Én linje kan betyde flere ting avhengig av hvilket ord som løftes. Velg en linje fra «Til ungdommen» og les den med trykk på tre ulike ord. Spør hvilken versjon som passer best med resten av diktet – og hvorfor.

Dette er øvelsen som gjør at elever slutter å lese dikt monotont. De trenger ikke en regel; de trenger å høre at valget betyr noe.

Vinjes «Ved Rondane» og Sivles «Den fyrste song» ser vanskeligere ut enn de er. Les dem høyt i vanlig tempo først, uten å stoppe ved ukjente ord. Mye av det som så fremmed ut på papir, er gjenkjennelig i øret.

Forklar ordene etterpå, og bare de som faktisk stoppet noen. En opplesning som stanser hver tredje linje for en ordforklaring, lærer elevene at eldre tekster er uframkommelige.