Dikt
Jeg ser
«Jeg ser» stod i Sigbjørn Obstfelders Digte fra 1893 og regnes som et tidlig hovedverk i norsk modernisme. En betrakter registrerer himmel, hus, mennesker og hester, men opplever samtidig verden som fremmed og uforståelig. Obstfelder døde i 1900, og originalteksten er offentlig eie i Norge.
Jeg ser paa den hvide himmel, jeg ser paa de graablaa skyer, jeg ser paa den blodige sol. Dette er altsaa verden. Dette er altsaa klodernes hjem. En regndraabe! Jeg ser paa de høie huse, jeg ser paa de tusende vinduer, jeg ser paa det fjerne kirketaarn. Dette er altsaa jorden. Dette er altsaa menneskenes hjem. De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte. Jeg ser paa de velklædte herrer, jeg ser paa de smilende damer, jeg ser paa de ludende heste. Hvor de graablaa skyer blir tunge. Jeg ser, jeg ser . . . . Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt . . . .
Historisk kontekst og ordforklaringer
Diktet kom i Obstfelders debutbok Digte i 1893, i en tid preget av urbanisering og brudd med realistiske fortellemåter. Det regnes som en tidlig norsk modernistisk tekst fordi den lar et splittet og fremmed blikk forme virkeligheten.
- altså
- her gjentatt som et forsøk på å fastslå noe jeget ikke føler seg sikker på
- klode
- planet eller himmellegeme; jorden oppleves som fremmed
- blodig
- kan beskrive rødfargen, men gir også et voldsomt og urolig inntrykk
Analyse av «Jeg ser»
En individuell, tekstnær analyse på norsk
Motiv og tema
Diktjeget registrerer først himmel, skyer og sol, deretter hus, vinduer, mennesker og hester. Blikket beveger seg fra verdensrommet til byen, men de mange observasjonene skaper ikke tilhørighet. Jo mer jeget ser, desto sterkere blir følelsen av å være på feil sted.
Form og virkemidler
Frie vers, korte utsagn og store mellomrom bryter med en fast strofe- og rimform. Anaforen «Jeg ser» gir teksten en insisterende rytme, mens gjentakelsen av «Dette er altsaa» høres ut som et forsøk på å overbevise seg selv. Fargekontrastene, den isolerte regndråpen og de avsluttende tankestrekene og prikkene gjør verden både skarp og uavklart.
Tolkning
Diktet skildrer en moderne bevissthet som kan observere omgivelsene presist uten å forstå sin egen plass i dem. Den fremmede kloden kan leses bokstavelig som fantasi, men også som et bilde på ensomhet og eksistensiell uro i storbyen. Synet gir informasjon, men ingen trygg erkjennelse av at dette virkelig er et hjem.
Analysen er en redaksjonell lesning av tekstversjonen som vises her. Andre tekstvarianter kan gi andre nyanser.
Følg blikket gjennom byen
Les diktet som en serie kamerabevegelser fra himmelen til gaten og videre inn i følelsen av fremmedhet.
- 1Del observasjonene i natur, bygninger, mennesker og dyr, og legg merke til rekkefølgen.
- 2Marker gjentakelsen av «jeg ser» og «Dette er altsaa», og vurder hva den gjør med rytmen.
- 3Sammenlign de konkrete bildene med slutten, der jeget forsøker å forklare sin plass i verden.
Kilder og videre lesning
Kildene brukes til å kontrollere originaltekst, førsteutgave, opphav og vernestatus. Historisk rettskrivning er beholdt der kildeutgaven bruker den.
- Søk etter «Jeg ser» i NettbiblioteketNasjonalbiblioteketSøk i digitaliserte bøker, noter, aviser og andre historiske kilder.
- Jeg serBokselskap.noKildeutgave fra Sigbjørn Obstfelders Digte (1893), med varianter og faksimilehenvisning.
- Sigbjørn ObstfelderStore norske leksikonFagbiografi om Obstfelders liv, modernistiske formspråk og betydning for norsk lyrikk.
- Åndsverkloven § 11 – opphavsrettens vernetidLovdataLovteksten fastsetter at vernetiden normalt varer ut opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av dødsåret.