sangtekst.no

    En svane

    Henrik Ibsen

    NorskDikt

    «En svane» står i Henrik Ibsens Digte fra 1871. Diktjeget taler til en hvit, stum svane som aldri sang, men som sang i døden: «du var dog en svane!» Teksten følger førsteutgaven. Ibsen døde i 1906, og teksten er offentlig eie.

    Dikt

    4 strofer

    Min hvide svane, du stumme, du stille; hverken slag eller trille lod sangrøst ane.

    Angst beskyttende alfen, som sover, – altid lyttende, gled du henover.

    Men sidste mødet, da eder og øjne var lønlige løgne, – ja da, da lød det!

    I toners føden du slutted din bane. Du sang i døden; – du var dog en svane!

    Tekstgrunnlag:Kildeutgave oppgitt– Digte, Gyldendalske Boghandel, København (digitalisert av Nasjonalbiblioteket), 1871

    Sangspill

    Lær teksten utenat, del den mellom grupper, eller spill med linjene.

    Tekstgrunnlag

    Hva er kontrollert

    Kontrollert 15. oktober 2026

    Kildeutgave
    DigteGyldendalske Boghandel, København (digitalisert av Nasjonalbiblioteket)1871s. 32
    Sammenligningen
    Alle fire strofer (16 linjer) lest mot faksimilebildet av s. 32 i førsteutgaven og sammenlignet med den diplomatariske transkripsjonen fra Henrik Ibsens skrifter hos Bokselskap. Ingen ordavvik.
    Opphav
    Henrik Ibsen (1828–1906)
    Publiseringsgrunnlag
    Ibsen døde i 1906, og teksten er offentlig eie i Norge etter åndsverkloven § 11.

    Fortsatt uavklart

    • Det er ikke undersøkt om diktet ble trykt i en annen form før 1871. Ingen uavhengig fagfellekontroll.

    Bakgrunn

    Historisk kontekst og ordforklaringer

    Ibsens eneste diktsamling, Digte, kom ut i København i 1871. Forestillingen om svanesangen, at svanen synger én gang før den dør, er gammel og brukes ofte om det siste et menneske skaper eller sier.

    trille
    triller, sangtone
    sangrøst
    sangstemme
    lod … ane
    lot noen merke, viste
    alfen
    alven, et lite naturvesen
    eder
    eder, løfter
    lønlige
    hemmelige
    toners føden
    der tonene ble født

    Lesning

    Analyse av «En svane»

    En individuell, tekstnær analyse på norsk

    Kjærlighet og svikTaushet og uttrykkDød

    Motiv og tema

    Den hvite svanen var stum og stille og ga aldri lyd. Engstelig beskyttet den alven som sov, og gled lyttende forbi. Men ved det siste møtet, da løftene og blikkene var hemmelige løgner, da lød sangen. I tonenes fødsel avsluttet svanen sin vei og sang i døden. Den var en svane likevel.

    Form og virkemidler

    Fire korte firelinjede strofer med vekslende rimmønster. De korte linjene og pausene gir diktet en dempet, nesten hviskende tone, og siste linje løfter seg i et utrop.

    Tolkning

    Diktet bruker myten om svanesangen til å si noe om kjærlighet og svik. Svanen kan leses som en kvinne eller som en følelse som er taus helt til det siste møtet, når noe går i stykker. Det er først i bruddet den finner sin stemme. Slutten, «du var dog en svane!», er både en klage og en hyllest.

    Analysen er en mulig lesning av tekstversjonen som vises her. Andre tekstvarianter kan gi andre nyanser.

    I bruk

    Svanesangen

    Diktet bygger på en gammel forestilling om at svanen synger bare én gang, når den dør.

    1. 01Les de to første strofene. Hvordan beskrives svanen, og hvorfor sang den aldri?
    2. 02Se på tredje strofe. Hva skjer ved det siste møtet, da «eder og øjne var lønlige løgne»?
    3. 03Snakk om slutten: Hva betyr det at svanen sang i døden?

    Kilder

    Kilder og videre lesning

    Kildene brukes til å kontrollere originaltekst, førsteutgave, opphav og vernestatus. Historisk rettskrivning er beholdt der kildeutgaven bruker den.

    1. DigteNasjonalbiblioteketDigitalisert førsteutgave av Henrik Ibsens Digte (Gyldendal, København 1871). «Med en vandlilje» står på s. 14 og «Terje Vigen» på s. 84–101.
    2. En svaneBokselskap.no / Henrik Ibsens skrifterDiplomatarisk transkripsjon av førsteutgaven av Digte (1871), levert av Henrik Ibsens skrifter ved Universitetet i Oslo.
    3. Henrik IbsenStore norske leksikonFagbiografi om Ibsens liv, dramatikk, diktning og internasjonale betydning.
    4. Åndsverkloven § 11 – opphavsrettens vernetidLovdataLovteksten fastsetter at vernetiden normalt varer ut opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av dødsåret.

    Søk videre selv

    Ferdige søk i åpne kataloger. Et søketreff er ikke en kilde vi har gjennomgått, men et sted å begynne hvis du vil finne en trykt utgave.

    Sist endret 15. oktober 2026.Slik arbeider viKildebibliotek