Tilbake

    Dikt

    Fanitullen (dikt)

    Jørgen Moe

    Jørgen Moes «Fanitullen» forteller om et blodig bryllup i Hemsedal, der spillemannen møter en felespiller med hestehov i kjelleren. Diktet knytter en kjent slått til vold, rus og sagnstoff. Moe døde i 1882, og diktteksten er offentlig eie i Norge; nyere arrangementer og innspillinger må vurderes separat.

    Legg i samling
    I hine haarde Dage,
    Da ved Øldrik og Svir
    Hallingdølens Knivblad
    Sad løst i hans Slir, –
    Da Kvinderne til Gilde
    Bar Ligskjorten med,
    Hvori de kunde lægge
    Sin Husbonde ned:
    
    Stod der et blodigt Bryllup
    I Hemsedal ensteds,
    Hvor Leg og Dands var tystnet
    Og Karlene slog Kreds.
    Thi midt paa Gulvets Tilje,
    I den mandslagne Ring,
    Stod To med dragne Knive
    Og eet Belte spændt omkring.
    
    Og som udskaarne Støtter
    I hvilende Ro
    Staa endnu fire Karle
    I Kredsen om de To.
    De løfte Tyrilysen
    Mod det sorte Bjelketag,
    Hvor Røgens Hvirvler samles
    Til et rugende Lag.
    
    Forgjeves tvende Kvinder
    Med Hyl trænge frem,
    At bryde det faste Gjærde,
    Der er stillet foran dem.
    De kastes vredt tilbage
    Af de muskelstærke Mænd –
    Og Spillemanden rolig
    Gaar til Kjældertrappen hen.
    
    Nu skal han ned at tappe,
    Thi den seirende Mand
    Kan sagtens vel behøve
    At kysse Bollens Rand.
    I Beltespænding nappes
    De kun med Blodets Tab,
    Saa maa vel Aaren fyldes
    Fra Tøndetudens Gab.
    
    Men da han stod i Kjældren,
    Han saa i et blaaligt Skin
    En sidde der paa Tønden
    Og stemme Felen sin.
    Og Karlen holdt den omvendt,
    Tæt op til Brystet klemt,
    Og gav sig til at stryge,
    Saasnart han havde stemt.
    
    Det var et Spil, som dued:
    Det klang som vred Mands Ord,
    Som Hug af staalsat Bile,
    Og som Næveslag i Bord.
    Det jubled og det hulked
    I den skumle Kjælderhal,
    Da Slaattens Toner endte
    Med et rungende Mandefald.
    
    Taus Spillemanden lytted
    Til de mægtige Løb;
    Det var som Spillets Hvirvler
    Ned ad Ryggen ham krøb.
    Saa spurgte han den Anden:
    «Hvor lærte du den Slaat?»
    Han svared: «Det er det samme,
    Men mind dig den blot!»
    
    Nu Manden ned sig luded
    Og efter Tappen tog –
    Da saa han Hestehoven,
    Som Takt mod Tønden flog.
    Han glemte rent at tappe,
    Han sprang i Stuen op –
    Der løfted de fra Gulvet
    Den faldne Mandekrop.
    
    Fanitullen kaldes
    Endnu den vilde Slaat,
    Og Dølene den spille,
    Og spille den godt.
    Men lyde de grumme Toner
    Under Øldrik og Svir,
    Da løsner atter Kniven
    I Hallingdølens Slir.

    Historisk kontekst og ordforklaringer

    Jørgen Moes dikt bygger på sagnstoff fra Hallingdal og ble trykt på 1800-tallet, da innsamling av folkeeventyr, sagn og viser stod sentralt i norsk nasjonalromantikk. Fanitullen er også navnet på en tradisjonell slått med flere varianter.

    beltespenning
    farlig tvekamp der to menn var bundet sammen med et belte og brukte kniv
    Fanitullen
    «Fandens slått»; navn på sagnet og feleslåtten
    hestehov
    hoven på en hest; avslører den fremmede som et overnaturlig vesen
    tønnebånd
    bånd som holder stavene i en tretønne sammen

    Analyse av «Fanitullen (dikt)»

    En individuell, tekstnær analyse på norsk

    Vold og rusMusikkens maktSagn og overnaturlighet

    Motiv og tema

    Under et bryllup står to menn i beltespenning mens spillemannen går til kjelleren for å hente øl. Der møter han en fremmed som spiller fele med hestehoven som takt. Slåttens lyder varsler mandefallet ovenpå og lever videre som Fanitullen.

    Form og virkemidler

    De ti åttelinjede strofene driver fram en kronologisk fortelling med tydelige scener, rim og markant rytme. Først bygges et mørkt og røykfylt rom, så flyttes synsvinkelen ned i kjelleren før spillemannen løper opp igjen. Lydmalende sammenligninger lar slåtten klinge som øksehugg, knyttneveslag, jubel og hulking, og den siste strofen vender fortellingen til et gjentakende sagn.

    Tolkning

    Den overnaturlige felespilleren kan forstås som Fanden, men diktets dypere uro ligger i at menneskene allerede har skapt voldens vilkår. Musikken forårsaker ikke nødvendigvis drapet; den uttrykker og forsterker kreftene som er til stede i rusen, æreskampen og tilskuerkretsen. Slutten gjør slåtten til kulturelt minne og samtidig til en advarsel om at gamle handlingsmønstre kan vekkes på nytt.

    Analysen er en redaksjonell lesning av tekstversjonen som vises her. Andre tekstvarianter kan gi andre nyanser.

    Les diktet som en sagnfortelling

    Fortellingen bygger spenning ved å veksle mellom bryllupssalen, kjelleren og musikken som forbinder dem.

    1. 1Lag en tidslinje fra beltespenningen begynner til spillemannen vender tilbake fra kjelleren.
    2. 2Finn lydene i slåtten og se hvordan de varsler det som skjer oppe i salen.
    3. 3Drøft hvorfor siste strofe lar den gamle volden kunne våkne igjen når slåtten spilles.

    Kilder og videre lesning

    Kildene brukes til å kontrollere originaltekst, førsteutgave, opphav og vernestatus. Historisk rettskrivning er beholdt der kildeutgaven bruker den.

    1. Søk etter «Fanitullen (dikt)» i NettbiblioteketNasjonalbiblioteketSøk i digitaliserte bøker, noter, aviser og andre historiske kilder.
    2. FanitullenBokselskap.noDigital tekstutgave av Jørgen Moes dikt, med lenke til faksimile av Digte fra 1856.
    3. Jørgen MoeStore norske leksikonFagbiografi om Moes arbeid som forfatter, folkeminnesamler og geistlig, med fødsels- og dødsår.
    4. Åndsverkloven § 11 – opphavsrettens vernetidLovdataLovteksten fastsetter at vernetiden normalt varer ut opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av dødsåret.
    Redaksjonelt kontrollert 23. august 2026.Slik arbeider viKildebibliotek