Nr. 13
Rudolf Nilsens «Nr. 13» fra På gjensyn (1926) lar en beboer forsvare en mørk og trang østkantgård med både ironi, stolthet og kjærlighet. Mangelen på mat, sol og luft blir synlig uten at menneskene reduseres til elendigheten. Nilsen døde i 1929, og teksten er offentlig eie i Norge.
De spør hvor Nr. 13 er – vår kjære gamle gård? Den ligger inni gaten her, hvor nummer «13» står, og De kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når.
Den største gård i gaten, men det finnes mange fler i andre gater her i byen, hvis De bare går og ser – skjønt ingen er så mørk og svart som Nr. 13 mer.
Det finnes mange fler i andre byer her på jord, det er milevis av gater – der hvor fattigfolket bor – ja De finner Nr. 13 helst i byers øst og nord.
Det sies tallet 13 er et ondt, uheldig tall, og gamle Dal i fjerde sier helsen er så skral og høre lungen halv fordi han bor i slikt et tall.
Han har en gammel vinterfrakk, på den han går tilkøis og ligger der og bander denne råtne murstensrøis. Men det er bare gammelsnakk, det rene skjære tøis!
For da han kom på gamlehjem på landet her i vår, så blev han syk av lengsel til sin egen muregård, og han rømte fra sitt fengsel, skjønt han snart er åtti år!
Naturligvis går nogen hen og dør en gang iblant, fordi vi mangler mat og sol og luft på denne kant – men det hender jo i andre gårder også, ikke sant?
Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær. Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær frem av mørket med de mange lange vindusraders skjær.
Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott når der tændes lys i kjøkken og i kammers og i kott! For vi ånder op i glede når vår arbeidsdag er gått.
Tekstgrunnlag:Kildeutgave ikke avklartHva betyr det?
Sangspill
Lær teksten utenat, del den mellom grupper, eller spill med linjene.
Bakgrunn
Historisk kontekst og ordforklaringer
«Nr. 13» står i På stengrunn fra 1925 og skildrer en trang arbeiderbygård i Kristiania. Den muntlige stoltheten og ironien lar diktet kritisere bolignød uten å frata beboerne verdighet og tilhørighet.
- bakgård
- gårdsrom og bygninger bak gatefasaden, ofte tett og mørkt bebygd
- overtro
- tro på varsler eller årsakssammenhenger uten saklig grunnlag; her knyttet til tallet 13
- tøis
- eldre skrivemåte for «tøys», noe som avvises som tull
Lesning
Analyse av «Nr. 13»
En individuell, tekstnær analyse på norsk
Motiv og tema
En beboer viser fram en enorm, mørk bygård og forsvarer den mot forestillingen om at husnummeret bringer ulykke. Sykdom, trangboddhet og mangel på mat, sol og luft blir nevnt som om de var bagateller, før de opplyste vinduene gjør gården til et slott om kvelden.
Form og virkemidler
Ni trelinjede strofer med tydelige enderim og lange, muntlige setninger gir teksten preg av en omvisning eller forsvarstale. Høflige henvendelser, retoriske spørsmål og utrop skaper en taler som både forklarer og protesterer. Ironien oppstår når alvorlige forhold avvises som «tøis», mens de konkrete detaljene samtidig bekrefter kritikken.
Tolkning
Diktet lar kjærligheten til hjemmet og kritikken av bolignøden eksistere samtidig. Fortelleren har internalisert behovet for å forsvare gården, men stoltheten er ikke falsk: kveldens lys kommer fra menneskene, kjøkkenene og rommene som fylles etter arbeidsdagen. Bygården er både et resultat av sosial urett og et virkelig fellesskap, og diktet nekter å redusere beboerne til passive ofre.
Analysen er en mulig lesning av tekstversjonen som vises her. Andre tekstvarianter kan gi andre nyanser.
I bruk
Les stoltheten og kritikken samtidig
Fortelleren avviser tilsynelatende problemene, men formuleringene gjør de sosiale forholdene stadig tydeligere.
- 01Finn stedene der fortelleren bagatelliserer sykdom, død og dårlige boforhold.
- 02Undersøk hvordan gjentakelsen av «Nr. 13» går fra husnummer til navn på en hel type bygård.
- 03Sammenlign dagsbildet av mørk mur med kveldsbildet av lys, fellesskap og et slott.
Kilder
Kilder og videre lesning
Kildene brukes til å kontrollere originaltekst, førsteutgave, opphav og vernestatus. Historisk rettskrivning er beholdt der kildeutgaven bruker den.
- Nr. 13 i På gjensyn (1926)Bokselskap.no / OsloMetDigital kildeutgave av Rudolf Nilsens På gjensyn; diktet «Nr. 13» står på side 11–12 i utgaven.
- Rudolf NilsenStore norske leksikonFagbiografi om arbeiderdikteren og hans skildringer av byliv og sosial ulikhet.
- Åndsverkloven § 11 – opphavsrettens vernetidLovdataLovteksten fastsetter at vernetiden normalt varer ut opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av dødsåret.
Søk videre selv
Ferdige søk i åpne kataloger. Et søketreff er ikke en kilde vi har gjennomgått, men et sted å begynne hvis du vil finne en trykt utgave.
- Søk etter «Nr. 13» i Nettbiblioteket
Søk i digitaliserte bøker, noter, aviser og andre historiske kilder. Et treff her er et utgangspunkt for egen kontroll, ikke en kilde vi har gjennomgått.