Paa kirkegaarden
Olaf Bulls «Paa kirkegaarden» står i Digte fra 1909. En høstkveld finner diktjeget en gammel gravplate over Emerenze Christence, som døde seksten år gammel, og spør hva som blir igjen av et menneske når også de som husket det, er døde. Bull døde i 1933, og diktteksten er offentlig eie i Norge.
Kapellet blir luftet, og vildvin-røden skjælver paa muren i kveldens vift; med søndrede vinger mod aftengløden staar duer af marmor paa rusten stift.
Der drømmer i græsset en ældgammel plade baardet af visnende straa fra ivaar — der skumrer et navn: Emerenze Christence, og tallene klamrer om seksten aar.
Jeg stanser og gjætter, mens aftenskjæret sænker forgjængelsens guld over alt: „Blek har hun været, og blond har hun været, og Lillen har hun tilvisse vært kaldt.“
Men se, — under efteraarsgyldne rakler vidner fra jernet i gammeldags aand en af opstandelsens trodsige fakler holdt af en ukjendt, himmelsk haand!
Ja vel kan det være, naar levende hjerter ikke kan glemme, men bygger en blaa bævende, blændende himmel for Lillen —; men eftersom hjerterne dør — hvad saa — —?
O Lillen, din evigheds elskere døde, og selv blev de støv bag det strenge jærn; kun mindebogstaverne, rustne og røde staar om din haabede evighed værn!
Og ingen kan huske den blonde unge Emerenze Christence i dødens favn, og klokkernes malm skal forgjæves runge gjennem et bly, ædelmodigt navn!
Men kunde der strømme fra navnestrimlen bare en drøm om dit ansigtsdrag, skulde du stige paany til himlen op af mit heftige hjertes slag!
Skulde jeg bli dig den gode hyrde og bære dig op gjennem blaaningen ungt; mit hjerte er tomt; ja det savner en byrde, skjønt underlig nok — det fornemmes saa tungt.
Men Lillen — du gir mig jo bare det dunkle under et brusende, gyldent haar, og gravens bogstaver skal altid funkle om noget, et menneske aldrig formaar!
Emerenze Christence — dit navn være lovet —! Jeg lægger en blomst mellem hvert bogstav! Jeg kan ikke naa dig; i fred har du sovet hundreder aar i din daglige grav.
Jeg selv er et himmelløst navn, som svæver hyllet i duft over gravenes jord; mit minde er død i en kvinde, som lever; mit navn, som var elsket, blev bare et ord!
Jeg sturer i skoge, hvor fuglene flokkes og søger at synge sit haab i mit bryst — mit barn Emerenze, vi begge to lokkes af levende stemmer til livets lyst!
For ogsaa til dig er jeg vis paa der kommer en irisk, som kvidrer i gravens rogn i hundrede somre, fra sommer til sommer: Emerenze Christence — vaagn, vaagn — — —
Tekstgrunnlag:Kildeutgave oppgitt– Paa kirkegaarden, i Digte, Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, Kristiania og København (faksimile og transkripsjon på Wikisource), 1909
Sangspill
Lær teksten utenat, del den mellom grupper, eller spill med linjene.
Tekstgrunnlag
Hva er kontrollert
Kontrollert 14. oktober 2026
- Kildeutgave
- Paa kirkegaarden, i DigteGyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, Kristiania og København (faksimile og transkripsjon på Wikisource)1909s. 74–77
- Sammenligningen
- Alle fjorten strofer (56 linjer) lest mot faksimilebildene av side 74–77. Fem feil i Wikisources transkripsjon er rettet etter trykket: «ansigtsdrag», «om noget», «hvert bogstav», «hundreder aar» og «søger» der transkripsjonen har «ansigtdrag», «og noget», «hver bogstav», «hundrede aar» og «sørger». Trykkets kursiv («Lillen», «evigheds», «drøm») og de tre stjernemarkeringene som deler diktet i fire avsnitt, er ikke gjengitt.
- Opphav
- Olaf Bull (1883–1933)
- Publiseringsgrunnlag
- Bull døde i 1933. Vernetiden etter åndsverkloven § 11 løp ut ved utgangen av 2003, og diktteksten er offentlig eie i Norge.
Fortsatt uavklart
- Bulls senere samleutgaver er ikke sammenlignet. Ingen uavhengig fagfellekontroll.
Bakgrunn
Historisk kontekst og ordforklaringer
Diktet står i Olaf Bulls debutsamling Digte fra 1909. Bull vokste opp i Kristiania, og forgjengelighet, minne og spenningen mellom øyeblikket og evigheten ble sentrale temaer i forfatterskapet hans. Her setter en høstkveld på en kirkegård disse spørsmålene i gang.
- vildvin
- villvin, klatreplante som blir rød om høsten
- vift
- lett vind, pust
- søndrede
- sønderslåtte, ødelagte
- baardet
- kantet, som med skjegg
- rakler
- hengende blomsterstander på trær som bjørk og hassel
- værn
- vern, beskyttelse
- irisk
- liten sangfugl i finkefamilien, som tornirisk
Lesning
Analyse av «Paa kirkegaarden»
En individuell, tekstnær analyse på norsk
Motiv og tema
En høstkveld på kirkegården finner diktjeget en eldgammel gravplate over Emerenze Christence, som døde seksten år gammel. Han forestiller seg hvordan hun var, men innser at alle som husket henne, selv er døde. Til slutt ser han seg selv som et navn en levende kvinne har glemt, og er sikker på at en fugl skal synge i rogna over graven hennes i hundre somre.
Form og virkemidler
Fjorten firelinjede strofer med kryssrim. I trykket deler stjernemarkeringer diktet i fire avsnitt: kirkegården (strofe 1–4), spørsmålet om hva minnet kan bevare (5–7), ønsket om å løfte henne opp igjen (8–10) og jegets egen glemte kjærlighet (11–14). Tankestreker og utrop gir teksten en urolig, talende rytme.
Tolkning
Diktet spør hva som skjer med et menneske når også de som elsket det, er borte. Gravplaten bevarer bare bokstaver, og jeget kan ikke nå henne gjennom dem. Men diktet snur i de siste strofene: Jeget er selv glemt av en levende kvinne, og det knytter ham til den døde jenta. Sluttbildet av en fugl som synger «vaagn, vaagn» i rogna, gir ikke et svar, men en ny form for minne – i naturen og i diktet selv.
Analysen er en mulig lesning av tekstversjonen som vises her. Andre tekstvarianter kan gi andre nyanser.
I bruk
Et navn på en gammel gravplate
Diktet går fra det jeget ser på kirkegården, til det han forestiller seg om jenta under platen, og til slutt til ham selv.
- 01Les de fire første strofene og marker høstordene: vildvin, visnende strå, efteraarsgyldne rakler og aftenskjær.
- 02Finn stedene der jeget gjetter eller drømmer om Emerenze Christence. Hva vet han egentlig om henne?
- 03Les de tre siste strofene. Hvordan blir jeget selv «et himmelløst navn», og hva lover han henne i siste linje?
Kilder
Kilder og videre lesning
Kildene brukes til å kontrollere originaltekst, førsteutgave, opphav og vernestatus. Historisk rettskrivning er beholdt der kildeutgaven bruker den.
- Paa kirkegaardenWikisourceTranskripsjon med faksimile av Olaf Bulls Digte (Kristiania og København 1909), s. 74–77.
- Olaf BullStore norske leksikonFagbiografi om Olaf Bulls liv, diktsamlinger og plass i nordisk lyrikk.
- Åndsverkloven § 11 – opphavsrettens vernetidLovdataLovteksten fastsetter at vernetiden normalt varer ut opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av dødsåret.
Søk videre selv
Ferdige søk i åpne kataloger. Et søketreff er ikke en kilde vi har gjennomgått, men et sted å begynne hvis du vil finne en trykt utgave.
- Søk etter «Paa kirkegaarden» i Nettbiblioteket
Søk i digitaliserte bøker, noter, aviser og andre historiske kilder. Et treff her er et utgangspunkt for egen kontroll, ikke en kilde vi har gjennomgått.