Norske høstdikt

Welhavens «Høstsang» var i mange år en skolesang. Den står med melodi i en sangbok fra 1854 og i lesebøker og sangbøker utover 1800-tallet. Fuglene drar mot sør, men diktjeget blir igjen og drømmer om våren. Sammenlign gjerne med Otto Sindings «I Høsten» fra 1862, som åpner med påfallende like bilder av fugleflokker og en stjerne som viser vei mot sør.

Hos Welhaven er høsten mild. I «Høstbetragtning» hviler sommerens etterglans fortsatt over skogen, og jeget kan gå mellom minnene uten klage. I «Huldren» er løvfallet tiden da huldra sukker og flytter inn i fjellet. Otto Sindings «I Høsten» følger trekkfuglene som synger farvel og drar mot sør.

Per Sivles to korte dikt fra 1895 er de enkleste her. «Haust» spør hvor fuglene og blomstene ble av, og «Løv» følger ett blad fra knopp til fall. Begge passer også for barn, med en voksen som leser.

Garborgs «Haust» er storm og havbrus, men også en ung kvinnes sorg. Vilhelm Krag gjør høstkvelden uhyggelig: I «Høst på heien» rir heksene på gravkorsene, og i «Hvorfor hyler de sorte hunde» blekner løvet mens døden rir i dalene.

Knut Hamsuns «Høstdag» fra Det vilde Kor (1904) feirer høsten som «Skønheds Væld»: indiansk sommer, rogn og hegg som flammer, jegere til hest og en krypskytter som kaster stål mot nisse, hulder og troll. Krags korte «Løvfald» lar løvet falle som en drøm som dør før natten er over.

Høsten kan også være en tid i livet. I Krags «Når alt er stille sent på høstnatten» ser en stemme tilbake på ungdommen mens natten nærmer seg. Welhavens «Ved Kirkegaarden» og Olaf Bulls «Paa kirkegaarden» står begge ved graver i høstmørket, med over seksti års avstand.

Les «Høstbetragtning» og «Haust» etter hverandre. Begge handler om tap, og begge bruker høsten som bilde. Spør hva naturen gjør med jeget i hvert dikt: Hos Welhaven gir den ro, hos Garborg speiler den sorgen.

Krags «Høst på heien» og «Hvorfor hyler de sorte hunde» kan leses som et par. Begge har kirkeport, klokker og kveld, men det ene ender i stillhet og det andre i et svar. Finn ordene som går igjen, og snakk om hvordan de samme bildene kan gi ulik stemning.

Olaf Bulls dikt viser hvordan høsten fulgte ham gjennom forfatterskapet. I «Høst» fra 1909 skal kjærligheten overvintre i sangen, og «Paa kirkegaarden» spør hva som blir igjen når ingen husker lenger. I «I høsten» fra 1924 prøver diktjeget å få sin elskede til å se høstens farger som et løfte, og i «Din haves høst» står bare én rose igjen i en visnet hage.

Tekstene står i rettskrivningen fra trykkene de er kontrollert mot: dansk-norsk og riksmål fra 1845 til 1924, og landsmål hos Garborg og Sivle fra 1895. Les dem høyt før dere oversetter noe; mange ord blir forståelige når de blir hørt. Hver diktside har en ordliste med de vanskeligste ordene.