Dikt
Sætergjentens Søndag
I Jørgen Moes «Sætergjentens Søndag» står en ung kvinne alene på fjellet og forestiller seg kirkegangen hjemme i dalen – særlig Odds ankomst. Kontrasten mellom bjeller og kirkeklokker gjør hjemlengselen hørbar. Moe døde i 1882, og diktteksten er offentlig eie i Norge; melodier og innspillinger må vurderes separat.
Paa Solen jeg ser, det lider alt frem, Snart er det ved Høimessetide – O den, som en Stund fik ønske sig hjem Blandt Folk, som paa Kirkevei skride! Naar Solskiven stiger lidt, saa den staar Der midt over Skaret i Kammen, Da ved jeg, i Dalen Klokkerne gaar. Da ringer fra Taarnet det sammen. Mens ene jeg gaar i ødslige Fjeld Og kun hører Bjælderne klinge, Staar Gjenternes Flok, med Søljer og Tjeld Paa Vangen hvor Klokkerne svinge. Nu kommer vel Odd i susende Trav Som ellers paa Elgsblaks-Ryggen; Han klapper dens Hals, han let springer af, Og binder den henne i Skyggen. Han vender sig alt, men standser dog lidt, Og taler og fløiter til Folen; Og saa gaar han ind med mandige Skridt, Og sætter sig fremme i Stolen. Han luder sig ned, og beder sin Bøn, Og bæver saa atter sit Øie – Men hvorhen da Blikket pleier i Løn At glide – det husker jeg nøie! Det nytter ei stort, at tage sin Bog Og synge i Heien sin Psalme; Mit Loft er for høit, og her er det dog, Som Tonerne blegne og falme. O den, som i Dag fik blande sin Røst Med hans og de Øvriges Stemme! – Gud give, at snart det lakked mod Høst Gud give, jeg atter var hjemme!
Historisk kontekst og ordforklaringer
Diktet ble utgitt av Jørgen Moe i 1800-tallets nasjonalromantiske periode og ble senere kjent som sang med melodi av Ole Bull. Seterlivet, kirken og bygdefellesskapet danner bakgrunn for en ung kvinnes hjemlengsel.
- sæter
- sommergård i fjellet der buskapen beitet og melk ble foredlet
- høimesse
- søndagens viktigste gudstjeneste
- hei
- åpent, ofte høytliggende og treløst landskap
- salme
- religiøs sang brukt i gudstjenesten
Analyse av «Sætergjentens Søndag»
En individuell, tekstnær analyse på norsk
Motiv og tema
En sæterjente bruker solens plass til å følge høymessen hjemme i tankene. Hun hører bare bjeller på fjellet, men forestiller seg kirkeklokkene, de pyntede jentene og Odd som rir inn, ber og lar blikket søke etter henne.
Form og virkemidler
Fire regelmessige åttelinjede strofer med kryssrim veksler mellom nåtid på fjellet og en detaljert indre scene i bygda. Kontrasten mellom bjeller og klokker, hei og kirkerom, ensom røst og felles sang organiserer diktet. Den gjentatte ønskesetningen «Gud give» avslutter bevegelsen fra nøyaktig observasjon til åpen bønn.
Tolkning
Lengselen gjelder både hjemstedet, det religiøse og sosiale fellesskapet og den mulige kjærligheten til Odd. Jegets fantasi opphever avstanden et øyeblikk, men kan ikke erstatte samværet: salmen falmer under det grenseløse fjelltaket. Diktet viser derfor hvordan hjem ikke bare er et sted, men et nett av stemmer, ritualer og blikk som den ensomme savner å delta i.
Analysen er en redaksjonell lesning av tekstversjonen som vises her. Andre tekstvarianter kan gi andre nyanser.
Lytt etter to landskap
Diktet lar sæterfjellet og bygda eksistere samtidig gjennom minner, lyd og forestilling.
- 1Finn alle lydene og sorter dem etter om de tilhører fjellet eller kirken i dalen.
- 2Se hvordan solens plass hjelper jeget med å forestille seg hva som skjer hjemme.
- 3Undersøk når lengselen skifter fra fellesskapet i kirken til den bestemte personen Odd.
Kilder og videre lesning
Kildene brukes til å kontrollere originaltekst, førsteutgave, opphav og vernestatus. Historisk rettskrivning er beholdt der kildeutgaven bruker den.
- Søk etter «Sætergjentens Søndag» i NettbiblioteketNasjonalbiblioteketSøk i digitaliserte bøker, noter, aviser og andre historiske kilder.
- Sætergjentens SøndagBokselskap.noDigital tekstutgave av Jørgen Moes dikt med historisk rettskrivning og faksimilehenvisning.
- Jørgen MoeStore norske leksikonFagbiografi om Moes arbeid som forfatter, folkeminnesamler og geistlig, med fødsels- og dødsår.
- Åndsverkloven § 11 – opphavsrettens vernetidLovdataLovteksten fastsetter at vernetiden normalt varer ut opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av dødsåret.