Dikt
Nøkken
Welhavens «Nøkken» står i samlingen Digte fra 1838. Folketroens vesen er her ikke bare farlig, men en ensom kunstner som synger om utilgjengelig kjærlighet. Originalteksten er offentlig eie.
Jeg lagde mit Øre til Kildens Bred, Og lytted til Nøkkens Sange; Og Egnen hvilte i stille Fred, Og Dagen led, Og Skyggerne blev lange. Man siger, at Nøkken er fri og glad, Og dandser paa Kiselstenen; Men Fuglen hører bag Birkens Blad Hans Vemodskvad, Og vugger sig taus paa Grenen. Naar Skumring hviler paa Fjeld og Vang, Og lukker al Verdens Munde, Da nynner han først sin bedste Sang; Hans Nat er lang: Han kan ei hvile og blunde. Jeg hørte ham hulke, mens Aftnens Skjær Svandt hen bag de dunkle Skove. Da trillede Duggen fra alle Træ’r, Der stode nær Og skygged den klare Vove. Hans Harpe spilled med dæmpet Streng Den ømmeste Serenade: «God Nat, min Rose! Ak, til din Seng, Fra Skov og Eng, Gaa Drømmenes Alfer glade. Du aander og gløder saa skjær og varm, Og ved ei, hvad jeg maa friste. Jeg døver min Sorrig i Sus og Larm; Men ak, min Barm Vil aldrig dit Billed miste!»
Historisk kontekst og ordforklaringer
Diktet står i Welhavens Digte fra 1838. Romantikkens interesse for folketro møter her en kunstnerfigur: nøkken er ikke bare farlig, men en ensom sanger bundet til naturen og en utilgjengelig kjærlighet.
- nøkken
- overnaturlig vesen som ifølge folketroen holder til i vann
- Kiselstenen
- hard stein med mye kvarts eller silika
- Vemodskvad
- sørgmodig sang eller dikt
- Vove
- poetisk ord for bølge eller vannflate
- friste
- her: lide, gjennomgå eller måtte tåle
Analyse av «Nøkken»
En individuell, tekstnær analyse på norsk
Motiv og tema
Et lyttende jeg hører nøkken synge ved kilden i skumringen. I stedet for et enkelt skremmevesen møter vi en søvnløs musiker som spiller serenade for en rose han aldri kan nå.
Form og virkemidler
Seks femlinjede strofer har en regelmessig, dempet bevegelse der den korte fjerde linjen samler rim og følelse før hver strofe avsluttes. Lydmotivet går fra sang og nynning til hulk, harpe og sus, mens naturen blir stille og lyttende rundt nøkken. Serenaden i de to siste strofene lar den mytiske skikkelsen selv komme til orde.
Tolkning
Welhaven gjør folketroens nøkk til en romantisk kunstnerskikkelse: fri i sagnet, men bundet av savn i sin egen sang. Rosen tilhører den varme verden over vannet, mens han må bli i sitt mørke element. Kunsten lindrer sorgen uten å oppheve avstanden som skaper den.
Analysen er en redaksjonell lesning av tekstversjonen som vises her. Andre tekstvarianter kan gi andre nyanser.
Møt nøkken som kunstner
Diktet gir en kjent skikkelse fra folketroen et overraskende følsomt indre liv.
- 1Finn lydordene og beskriv hvordan naturen lytter sammen med jeget.
- 2Sammenlign forestillingen om den frie nøkken med sangens vemod.
- 3Drøft hva serenaden til rosen forteller om avstand og begjær.
Kilder og videre lesning
Kildene brukes til å kontrollere originaltekst, førsteutgave, opphav og vernestatus. Historisk rettskrivning er beholdt der kildeutgaven bruker den.
- Søk etter «Nøkken» i NettbiblioteketNasjonalbiblioteketSøk i digitaliserte bøker, noter, aviser og andre historiske kilder.
- NøkkenKalliopeDigital tekst av Welhavens dikt med opplysning om samlingen Digte fra 1838.
- Johan Sebastian WelhavenStore norske leksikonFagbiografi om Welhavens lyrikk, estetiske program og rolle i norsk litteraturhistorie.
- Åndsverkloven § 11 – opphavsrettens vernetidLovdataLovteksten fastsetter at vernetiden normalt varer ut opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av dødsåret.