Johan Sebastian Welhaven

Tre av Welhaven-tekstene her har samme uro i seg. «Nøkken» er vesenet i vannet. «Lokkende Toner» er lyd som drar noen et sted de ikke burde gå. «En Vaarnat» er en vårnatt der skjønnheten ikke er trygg.

Det er en nyttig motvekt til nasjonalromantikken ellers i samlingen: hos Welhaven er naturen vakker og vil deg ikke nødvendigvis godt.

«Høstbetragtning» er unntaket. Der gir en mild høstdag ro, og gjenferdene fra fortiden går forbi uten å skremme. Les det gjerne sammen med «En Vaarnat» for å se hvordan Welhaven bruker to årstider til å tenke over tap. «Ved Kirkegaarden» ligger midt imellom: Septembermørket er tungt, men et kjærlig blikk finner likevel fram.

I «Huldren» og «Huldrens Løfte» møter vi folketroens huldre i to skikkelser: det vemodige vesenet som flytter inn i fjellet når løvet faller, og det ertende som lokker en fattig bonde med gull.

«Høstsang» var lenge en skolesang. Ole Vig trykket den med melodi i 1854, og den står i lesebøker og sangbøker utover 1800-tallet, noen steder med små endringer i ordlyden.

«Søfuglen» og «Den Salige» viser Welhaven på sitt mest personlige. Den skadeskutte villanden som dykker taus til bunns, regnes som en kilde til Ibsens Vildanden, og «Den Salige» henger ifølge kommentaren i Samlede verker sammen med minnet om hans forlovede Ida Kjerulf.