Dikt
Gresshoppen og sikaden
En liten jente begraver gresshoppen og sikaden hun har mistet. Epigrammet står under Anytes navn, men kilden registrerer også en alternativ attribusjon til Leonidas fra Tarent. Den oldgreske teksten er offentlig eie, og den norske oversettelsen er CC0.
Offentlig eie
Originaltekst på oldgresk
Ἀκρίδι τᾷ κατ᾽ ἄρουραν ἀηδόνι, καὶ δρυοκοίτᾳ
τέττιγι ξυνὸν τύμβον ἔτευξε Μυρώ,
παρθένιον στάξασα κόρα δάκρυ: δισσὰ γὰρ αὐτᾶς
παίγνι᾽ ὁ δυσπειθὴς ᾤχετ᾽ ἔχων Ἀίδας.Teksten følger Paton-utgaven av Anthologia Graeca 7.190. Kilden fører både Anyte og Leonidas fra Tarent som mulige forfattere; siden bruker den vanlige attribusjonen til Anyte, men skjuler ikke usikkerheten.
Fri oversettelse
Norsk redaksjonell oversettelse
Til gresshoppen, markenes nattergal, og til sikaden, som bor i eika, bygde Myro en felles grav. Jenta lot en ung tåre falle: for ubøyelige Hades hadde dratt bort med begge lekekameratene hennes.
Oversettelsen kan kopieres, bearbeides og brukes kommersielt uten tillatelse, så langt loven tillater.
Historisk kontekst og ordforklaringer
Dyreepitafiet tilhører den hellenistiske perioden og står i bok 7 av Den greske antologi, som samler gravdikt. Databasen registrerer både Anyte og Leonidas fra Tarent som mulige forfattere. Den doble attribusjonen er en del av tekstens overleveringshistorie, ikke noe en moderne utgave bør skjule.
- epitaf
- gravskrift eller dikt til minne om en død
- markenes nattergal
- hederlig omskrivning som gjør gresshoppens lyd til fuglesang
- sikade
- varmekjært insekt kjent for en kraftig, vedvarende sang
- Myro
- jenta i diktet som lager den felles graven
- Hades
- både dødsriket og guden som hersker der i gresk mytologi
Analyse av «Gresshoppen og sikaden»
En individuell, tekstnær analyse på norsk
Motiv og tema
Jenta Myro lager én grav for gresshoppen og sikaden hun har mistet. De omtales som markenes nattergal og en beboer i trærne, før Hades framstilles som den som har tatt begge lekekameratene bort.
Form og virkemidler
Fire linjer i elegiske distika kombinerer miniatyr og høytid. Poetiske sammensetninger gir de små insektene fuglens sang og et eget bosted, mens grav, tåre og Hades henter språk fra menneskelig begravelse. Kontrasten mellom barnets «lek» og dødsrikets endelighet bærer epigrammets følelsestrykk.
Tolkning
Diktet gjør ikke barnets tap mindre fordi de døde er insekter. Tvert imot lar den høye stilen omsorgen bestemme hva som fortjener en grav og et dikt. Den usikre attribusjonen endrer ikke motivet, men minner om at også forfatternavnet er en del av en sårbar overlevering.
Analysen er en redaksjonell lesning av tekstversjonen som vises her. Andre tekstvarianter kan gi andre nyanser.
Les en liten sorg med stort språk
Barnets to døde dyr får både grav, sangbilder og en reise til Hades.
- 1Finn navnene og omskrivningene som løfter insektene fram.
- 2Undersøk kontrasten mellom lekekameratene og den ubøyelige døden.
- 3Drøft hvordan usikker attribusjon bør oppgis når diktet deles videre.
Kilder og videre lesning
Kildene brukes til å kontrollere den oldgreske originalen, tekstkritiske markeringer, attribusjon og vernestatus. Den norske oversettelsen er redaksjonell og har en egen synlig CC0-lisens.
- Søk etter «Gresshoppen og sikaden» i NettbiblioteketNasjonalbiblioteketSøk i digitaliserte bøker, noter, aviser og andre historiske kilder.
- Anthologia Graeca 7.190Anthologia Graeca ProjectKilde til den oldgreske Paton-teksten og den doble attribusjonen til Anyte og Leonidas fra Tarent.
- Anyte – forfatterregisterAnthologia Graeca ProjectDigitalt register over epigrammer som er knyttet til Anyte fra Tegea, med TLG- og Perseus-identifikatorer.
- Åndsverkloven § 6 – bearbeidelser og oversettelserLovdataLovteksten forklarer at en oversettelse kan ha selvstendig opphavsrett selv om grunnteksten er offentlig eie.
- CC0 1.0 UniversalCreative CommonsLisensen som brukes for nettstedets nye norske redaksjonelle oversettelser, slik at de kan brukes og bearbeides fritt, også kommersielt, så langt loven tillater.
- Åndsverkloven § 11 – opphavsrettens vernetidLovdataLovteksten fastsetter at vernetiden normalt varer ut opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av dødsåret.