Dikt
Ozymandias
Percy Bysshe Shelleys sonett «Ozymandias» ble først trykt i 1818. En reisende beskriver ruinene av en herskerstatue i ørkenen, der skrytet om grenseløs makt står igjen blant tom sand. Shelley døde i 1822, og originaldiktet er offentlig eie i Norge og USA.
I met a traveller from an antique land Who said: Two vast and trunkless legs of stone Stand in the desert…Near them, on the sand, Half sunk, a shattered visage lies, whose frown, And wrinkled lip, and sneer of cold command, Tell that its sculptor well those passions read Which yet survive, stamped on these lifeless things, The hand that mocked them, and the heart that fed: And on the pedestal these words appear: ‘My name is Ozymandias, king of kings: Look on my works, ye Mighty, and despair!’ Nothing beside remains. Round the decay Of that colossal wreck, boundless and bare The lone and level sands stretch far away.
Historisk kontekst og ordforklaringer
Shelley skrev sonetten i en vennskapelig konkurranse med Horace Smith, og den ble publisert i The Examiner i 1818. Interessen for Egypt og antikke gjenstander danner bakgrunn for en politisk refleksjon over maktens forgjengelighet.
- antique land
- et gammelt land; her Egypt
- visage
- ansikt eller ansiktsuttrykk
- sneer
- hånlig eller foraktelig ansiktsuttrykk
- colossal wreck
- enorm ruin; både statuen og herskerens maktprosjekt
Analyse av «Ozymandias»
En individuell, tekstnær analyse på norsk
Motiv og tema
En reisende forteller om restene av en kolossal statue i ørkenen: to bein, et knust ansikt og en sokkel med herskerens skryt. Ansiktsuttrykket viser at billedhuggeren forstod tyrannens karakter, mens riket som skulle bevise storheten, er borte.
Form og virkemidler
Diktet er en fjortenlinjet sonett, men rim og setningsløp blander trekk fra flere sonettformer. Rammefortellingen skaper avstand ved å la jeget sitere en reisende som igjen leser en innskrift. Enjambement fører blikket mellom fragmentene, mens kontrasten mellom kongens direkte tale og den avsluttende, åpne sandflaten skaper den sentrale ironien.
Tolkning
Ozymandias forsøker å kontrollere hvordan ettertiden skal se ham, men ruinen gjør befalingen om å fortvile komisk og tragisk. Samtidig overlever noe: billedhuggerens evne til å lese maktens ansikt og reisendes fortelling om kunstverket. Diktet viser dermed at politisk makt kan forsvinne, mens kunsten bevarer både herskerens bilde og kritikken av ham.
Analysen er en redaksjonell lesning av tekstversjonen som vises her. Andre tekstvarianter kan gi andre nyanser.
Pakk ut fortellingen lag for lag
Diktet lar leseren høre flere stemmer: jeget, den reisende, billedhuggerens uttrykk og herskerens innskrift.
- 1Lag en oversikt over hvem som ser, forteller, former og taler i diktet.
- 2Sammenlign innskriftens påstand om storhet med landskapet rundt ruinene.
- 3Undersøk hva som faktisk overlever: kongens rike, statuen, kunstnerens blikk eller diktets fortelling.
Kilder og videre lesning
Kildene brukes til å kontrollere originaltekst, førsteutgave, opphav og vernestatus. Historisk rettskrivning er beholdt der kildeutgaven bruker den.
- Søk etter «Ozymandias» i NettbiblioteketNasjonalbiblioteketSøk i digitaliserte bøker, noter, aviser og andre historiske kilder.
- The Complete Poetical Works of Percy Bysshe ShelleyProject GutenbergOffentlig-eie-utgave som gjengir «Ozymandias» og dokumenterer første publisering i 1818.
- Percy Bysshe ShelleyPoetry FoundationBiografi om Shelleys liv, romantiske forfatterskap, politiske radikalisme og litterære betydning.
- Åndsverkloven § 11 – opphavsrettens vernetidLovdataLovteksten fastsetter at vernetiden normalt varer ut opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av dødsåret.