Dikt
Sonnet 18
William Shakespeares sonett 18 åpner med spørsmålet om den elskede kan sammenlignes med en sommerdag. Sommeren falmer, men diktet lover å bevare skjønnheten i sine «eternal lines». Shakespeare døde i 1616, og originaldiktet er offentlig eie i Norge og USA; moderne oversettelser kan være vernet.
Shall I compare thee to a summer’s day? Thou art more lovely and more temperate: Rough winds do shake the darling buds of May, And summer’s lease hath all too short a date: Sometime too hot the eye of heaven shines, And often is his gold complexion dimm’d, And every fair from fair sometime declines, By chance, or nature’s changing course untrimm’d: But thy eternal summer shall not fade, Nor lose possession of that fair thou ow’st, Nor shall death brag thou wander’st in his shade, When in eternal lines to time thou grow’st, So long as men can breathe, or eyes can see, So long lives this, and this gives life to thee.
Historisk kontekst og ordforklaringer
Sonetten ble trykt sammen med Shakespeares øvrige sonetter i 1609. Formen følger den engelske renessansesonetten, der tre argumenterende kvartetter ofte munner ut i et poengtert rimpar.
- temperate
- mild, balansert eller behersket
- lease
- tidsbegrenset leie eller rett; sommeren har bare et kort tidsrom
- complexion
- utseende eller ansiktsfarge; her solens synlige glans
- ow'st
- eldre form av «ownest», det du eier eller har
Analyse av «Sonnet 18»
En individuell, tekstnær analyse på norsk
Motiv og tema
Taleren vurderer å sammenligne den elskede med en sommerdag, men sommeren er for ustabil og kort. I stedet lover diktet at den elskedes evige sommer skal bevares i verslinjer så lenge mennesker kan lese dem.
Form og virkemidler
Den engelske sonetten har tre firelinjede deler og et avsluttende rimpar. De første åtte linjene samler sommerens mangler: vind, hete, skygge, tilfeldighet og naturlig forfall. Ordet «But» innleder vendingen, før sluttparet gjør leserens pust og blikk til betingelsen for diktets løfte. Regelmessig jambisk rytme og enderim gir argumentet en kontroll som kontrasterer naturens skiftninger.
Tolkning
Sonetten avviser ikke naturens skjønnhet, men viser at all fysisk skjønnhet er underlagt tid. Poesien hevder å kunne bevare den elskede, ikke som kropp, men som et nærvær som stadig fornyes i lesningen. Løftet er selvsikkert og sårbart på samme tid: de evige linjene lever bare så lenge nye mennesker faktisk møter dem.
Analysen er en redaksjonell lesning av tekstversjonen som vises her. Andre tekstvarianter kan gi andre nyanser.
Følg kampen mot tiden
Sonetten går fra en utilstrekkelig natursammenligning til en påstand om at poesien kan gi et annet slags liv.
- 1Finn alt som gjør sommeren vakker, ustabil og kortvarig.
- 2Marker vendingen som begynner med «But thy eternal summer», og se hva som endres etter den.
- 3Drøft paradokset i at sluttlinjene både lover udødelighet og må leses på nytt for å oppfylle løftet.
Kilder og videre lesning
Kildene brukes til å kontrollere originaltekst, førsteutgave, opphav og vernestatus. Historisk rettskrivning er beholdt der kildeutgaven bruker den.
- Søk etter «Sonnet 18» i NettbiblioteketNasjonalbiblioteketSøk i digitaliserte bøker, noter, aviser og andre historiske kilder.
- The SonnetsProject GutenbergOffentlig-eie-utgave av Shakespeares sonetter med kildeversjonen av sonett 18.
- Shakespeare's lifeFolger Shakespeare LibraryFaglig biografi med dokumenterte hovedtrekk fra Shakespeares liv som skuespiller, dramatiker, poet og teaterpartner.
- Åndsverkloven § 11 – opphavsrettens vernetidLovdataLovteksten fastsetter at vernetiden normalt varer ut opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av dødsåret.